Digitalt medborgerskap

Dette innlegget inneholder refleksjoner om hva digitalt medborgerskap er, hvorfor det er viktig i barnehagen og hvordan barnehagelærere kan inkludere det i sin digitale praksis.

Jeg vil trekke inn teori om temaet og presentere en praksisfortelling som kan vise hvordan digital medborgerskap kan tematiseres.

Begrepet «digitalt medborgerskap» ble tatt inn som et eget tema i skolens fagplaner høsten 2020. Barn og unge skal med dette lære seg å bli medborgere i den fysiske og digitale verden som er preget av store samfunnsendringer (Bergsjø, Eilifsen, Tønnesen og Vik, 2020).

Bergsjø, Eilifsen, Tønnesen og Vik sier at «medborger er noe mer enn å være statsborger, som er en juridisk og formell status». Man kan kalle seg medborger når man «blir regnet med, og med rette kan regne seg selv som, et fullverdig medlem av samfunnet». 

Vi kan med dette si at det handler om i hvilken grad vi faktisk kan delta og har innflytelse i det digitale samfunnet.

Barn og unge i dag er særlig eksponert for lovlig og ulovlig reklame. Spesielt innenfor det digitale og i spillverden dukker det stadig opp reklame barna blir eksponert for. Dette er noen ganger reklame som ikke er tilpasset alderen til barnet. Vi blir stadig utsatt for algoritmer som bestemmer hva vi får når vi søker etter ting på nett, og barna er særlig utsatt for dette da de lett kan komme inn på sider de ikke bør. Her har både foreldre og barnehagen en viktig jobb, med å følge med og veilede barna når de er på digitale medier slik at man unngår uheldige situasjoner.

Videre vil jeg påpeke viktigheten av barn og unges digitale medborgerskap, at elevene i f.eks. en klasse har lik tilgang på digitalt utstyr og spill og apper både på skolen og hjemme. Dette for at barna skal føle seg like inkludert i samfunnet, og for å unngå utenforskap og mobbing.

Så skal jeg si litt om dialog og foreldresamarbeid. 

Begrepet dialog handler om at vi sammen kommer frem til ny forståelse, og et ønske om å forstå. Læreplanen og barnekonvensjonen sier at alle stemmer skal bli hørt, og pedagogen må da bruke ulike former for dialog for å oppfylle deres ansvar. Det finnes flere kjennetegn på dialog. Det kan være: 

• At partene er likestilt

• Det blir stilt åpne spørsmål

• Lytter aktivt

• Å bruke et inkluderende og enkelt språk som kan forstås

• Å bruke fornuftige utsagn, ha samvittighet og følelser uten autoritet

• Å være kritiske, utforskende og utfordrende, uten å være kverulerende

• Være nysgjerrige og prøve å forstå

Dialog med barn handler altså om å komme frem til en løsning sammen. Både barnet og den voksne velger en ting hver de har lyst til, som et slags kompromiss. Det vil si at barns stemme også skal bli hørt, men at den voksne også skal være der og ta ansvar og sette grenser for barnets beste. Man kan også si at det er en form for forhandling men at det ikke er avgjørende for hvilken løsning det blir. Det er verdien av å lytte og at begge parter får uttrykt sine tanker og meninger som er viktigst (Bergsjø, Eilifsen, Tønnesen og Vik, 2020).

Et godt foreldresamarbeid er særlig viktig, da barnet bruker mest digitale medier hjemme. Foreldrene har oppdragerrollen og har ansvaret for barnet når det gjelder skjermtid og tilgang på utstyr og innholdet i dem. Ifølge barnekonvensjonen har foreldrene fått dette ansvaret, mens lærere og pedagoger i barnehagen har ansvaret for opplæringen om nettvett og i digital dømmekraft.

Sett i lys av dette har barnehagen et ansvar for å legge til rette for et godt samarbeid og en god dialog med foreldrene, slik at man kan ivareta barna på best mulig måte gjennom en nær og forståelsesfull kontakt (Bergsjø, Eilifsen, Tønnesen og Vik, 2020).

I rammeplanen for barnehager står det at barnehagen skal fremme danning.

«I barnehagen skal barna få delta i beslutningsprosesser og utvikling av felles innhold. Barna skal støttes i å uttrykke synspunkter og skape mening i den verden de er en del av. Gjennom samspill, dialog, lek og utforsking skal barnehagen bidra til at barna utvikler kritisk tenkning, etisk vurderingsevne, evne til å yte motstand og handlingskompetanse, slik at de kan bidra til endringer».

Jeg vil utifra dette skrive en praksisfortelling med refleksjon om digitalt medborgerskap.

- En liten gruppe barn i førskolealder har fått lov å lage sin egen bok i en app på Ipaden som heter Bookcreator. De samler inn materiell de finner i barnehagen, som duplofigurer og andre ting de vil ha med. De begynner å tegne tegninger som materiellet skal være en del av. En av personalet i barnehagen er med å hjelper til og veileder hele veien slik at alle barna får delta og være med å si sine meninger om utformingen av boka. Når de er ferdig med lage fortellingen, tar de bilde med ipaden av tegningene med figurene oppå, og limer det inn i appen de skal bruke. Barna forteller den voksne hva boka handler om og former en tekst til hvert bilde. Når boka er ferdig blir barna enige om at de skal vise den i samlingsstund og lese den for resten av gruppa.

Her får barna erfaring med det å bruke digitale verktøy, som en ipad, til å produsere noe sammen, delta i et felleskap og tilegner seg kunnskap i å bruke det. Ved at en av personalet på avdelingen er med hele veien, får barna god læring i å lytte til hverandres ideer og ha gode dialoger hele veien på utformingen av boka.

Litteratur:

Bergsjø, L. O., Eilifsen, M., Tønnesen, K. T., & Vik, L. G. (2020). Barn og unges digitale dømmekraft - Verdiløft i barnehage og skole. Oslo: Universitetsforlaget.

https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan-for-barnehagen/